Jeg mener det er viktig med en åpen prosess og en åpen debatt rundt de faglige vurderingene som ligger til grunn for en beslutning som påvirker lokalbefolkningen negativt, og gir potensielt store konsekvenser for samfunnet og ikke minst miljøet.

Som politikere har vi et ansvar med å stille spørsmål når det teoretiske grunnlaget for en konklusjon spriker i ulike retninger, og jeg tenker da på den manglende helhetlige risikovurderingen ved å lagre farlig avfall over havnivå på Langøya.

Med bakgrunn som geolog stiller jeg meg derfor en rekke spørsmål ved noen av de premissene som legges til grunn for at lagring over havnivå er miljømessig akseptabelt. Og jeg er ikke alene om dette, også regiongeologen støtter bekymringen rundt de faglige vurderingene i saken, i tillegg til en rekke andre erfarne geologer.

Løftebrudd og trafikksituasjonen får vi bemerke ved en senere anledning. Men jeg må nevne at et enstemmig kommunestyre har motsatt seg sterkt at tillatelsen på Langøya endres til lagring av farlig avfall 16 meter over havnivå.

Dette bør både NOAH og Miljødirektoratet lytte til og handle deretter!

Noe av det som gjør saken om avfallsdeponiet på Langøya i Holmestrandsfjorden så spesiell, er at NGI og NOAH hele tiden har argumentert for at det farlige avfallet som er behandlet og bevart ligger stabilt, så lenge deponiet ligger under havnivå. Under havnivå vil det være overtrykk fra omgivelsene mot deponiet, noe som ville hindre utlekking (et prinsipp som kan i teorien diskuteres).

En logisk brist oppstår derfor når NGI og NOAH nå argumenterer for at avfallet er stabilt over havnivå, uten dette trykket som skal sikre stabilitet og hindre utlekking av forurenset vann. Når vi legger masser med farlig avfall og gips 16 meter over havnivå, vil også trykket stige i deponiet.

Et annet kritisk punkt som jeg ikke kan se er vurdert i NGI sin gjennomgang er effekten av karstdannelse (gips og kalkstein oppløses av grunnvann rikt på ferskvann) for øyas sprekkesystem og de deponerte gipsmassene. I utredningene for farlig avfallsdeponi i Dalen gruver i Brevik, ble en av landets mest anerkjente geologer på karst bedt om å undersøke hvorvidt sprekkene i gruvene var selvtettende eller ikke. Professor Lauritzen fra Universitetet i Bergen fant da at sprekkene her ikke var selvtettende fordi grunnvannet hadde en høy andel ferskvann.

NOAH har lenge argumentert for at sprekkene i kalkstein er selvtettende, noe som da blir motbevist. Jeg vurderer det som naturlig at på Langøya vil også grunnvannet i øya bestå av ferskvann, fordi regnvann infiltrerer bakken, ned i sprekkene og porene i gipsen. Det er også rimelig å anta at sprekkene i kalksteinen rundt deponiet (barriere nr. 2) vil mettes med grunnvann rikt på ferskvann, siden sprekkene mot havet og undergrunnen skal være tettet med fyllmasser. Som sagt, grunnvann rikt på ferskvann bidrar til å oppløse kalken, og dermed utvide sprekkene. Dette aspektet kan jeg heller ikke se er vurdert i miljørisikovurderingen. Dersom gipsen i deponiet oppløses pga. grunnvann, og at sprekkene rundt deponiet i kalksteinen utvides, har vi et stort problem, og utlekking av miljøfarlige stoffer fra deponiet er å anse som sannsynlig.

Videre ligger det som et premiss for stabiliteten, at et tett toppdekke av leire ivaretas og at et dreneringslag transporterer bort sigevann. Utfordringen ved å ivareta et tett toppdekke er noe av det Holmestrand kommunes politikere påpeker i kommunens høringsutspill til Miljødirektoratet, etaten som skal avgjøre om det skal lagres farlig avfall over havnivå eller ikke.

Dette toppdekket skal altså bevares intakt og hindre infiltrasjon av regnvann, og dekke gipsen med tungmetaller som befinner seg nedenfor. Dette betyr at det noen steder ikke kan vokse planter som anlegger mye røtter, som bryter opp leira og som bidrar til kjemisk og fysisk nedbrytning av leirlaget.

Det å tro at man klarer å holde Langøya fri for store mengder vegetasjon i et tusenårsperspektiv og å holde infiltrasjon av vann til under 3 % av årlig nedbør synes for meg usannsynlig, tatt endrede miljøfaktorer i betraktning. Det at dette ikke er belyst i miljørisikovurderingen, synes jeg er merkverdig.

De fleste som kjenner til geologiske prinsipper vet at alt over havnivå over tid vil preges av forvitring og erosjon, og at berggrunn og løsmasser i høyden brytes ned og transporteres med bekker og elver til havet. Dette prinsippet vil også gjelde for det etablerte toppdekket på Langøya. I kalksteinen vil også eksisterende sprekker infiltreres av vann, og gjennom frostsprengning og utvide seg gradvis.

Vi vet også at havnivået kommer til å stige, hvor høyt er avhengig av hvor mye den globale gjennomsnittstemperaturen øker.

Når havnivået stiger vil også bølgeerosjon påvirke deponiet og bergarten rundt. Som sagt, en rekke usikre variabler, som ikke er belyst hvordan påvirker deponiets stabilitet i miljørisikovurderingen utarbeidet av NGI, og som avgjørelsen om Langøya beror på. En løsning for å øke gjennomsiktigheten på miljørisikovurderingen, er å få en tredjepartsvurdering av Langøya.

Derfor vil vi nå jobbe for at fylkesordfører tar saken videre, og etterspør en slik uavhengig, ekstern vurdering av saken. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn at man tar denne beslutningen på et godt nok faglig grunnlag. Slik situasjonen er i dag er det vanskelig å være overbevist om at saken er godt nok utredet av NGI og NOAH.

Et annet moment som påpekes av direktør i NOAH, er at ansatte er blitt omtalt negativt. Dette kjenner jeg ikke til, men vil påpeke at de ansatte bør holdes utenfor denne diskusjonen.

Som Lars Gunnar Lingås påpekte under lørdagens markering, er det positivt at NOAH har bidratt til arbeidsplasser i kommunen, og jeg vil tro at de ansatte gjør en god jobb innenfor de tillatelsene som er gitt av Miljødirektoratet.