«Det ble jo folk av oss også»

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Kommentarer som «det ble folk av oss også» er helt misforståtte. Slike kommentarer er i realiteten en aksept av vold og å spille rulett med et barns fremtid, skriver kronikkforfatteren.

DEL

Meninger (Tønsbergs Blad) Det er ikke lenge siden fysisk irettesettelse og straff var en akseptert del av barneoppdragelsen. For vår foreldregenerasjon var ørefik og ris på baken slett ikke uvanlig, og også i vår egen generasjon er det mange med tilsvarende erfaringer.

I dag er vi selv foreldre og oppdrar barn. Mange av oss er plassert i viktige samfunnsfunksjoner, som leger, advokater, politi og også som dommere.

Oppgjør med egne holdninger

Det er straffbart å utøve vold mot barn. Det er gjennom Høyesterett sine avgjørelser satt en nulltoleranse for bruk av vold mot barn, også i oppdragerøyemed.

Mange har fortsatt ikke tatt innover seg forbudets rekkevidde. Dette er et av de kriminalitetsområdene hvor loven muligens har hatt en raskere utvikling enn våre egne holdninger.

Nylig hørte jeg en politipensjonist holde sin avskjedstale på politistasjonen i Tønsberg. Han kunne se tilbake på en flott og fremgangsrik karriere Han hadde mye å være stolt av. Men det var en ting han ikke var stolt av og det var hvordan politiet tidligere håndterte vold i hjemmet.

Politipensjonisten står for meg som et forbilde, han har tatt et oppgjør med egne holdninger og legger ikke skjul på det.

På den tiden ble det kalt husbråk. Politiet rykket ut, pratet litt med partene og forlot stedet etter kort tid. Tilbake satt to parter og ofte en liten gutt eller jente i pysjamas; overlatt til seg selv og sine berusede foreldre. Politipensjonisten står for meg som et forbilde, han har tatt et oppgjør med egne holdninger og legger ikke skjul på det.

Ansvarsfraskrivelse

Denne kronikken har ikke som formål å svartmale situasjonen. Tvert i mot er det mye å glede seg over.

De aller fleste av oss føler heldigvis avsky mot oppdragervold. I hver eneste kommune er det hardt arbeidende barnevern som jobber utrettelig for barns rettigheter. Det kommer bekymringsmeldinger fra skoler, helsestasjoner og andre institusjoner. Politiet oppretter spesialiserte faggrupper og fra den sentrale politiledelsen har vold og overgrep mot barn høyeste prioritet.

Men iblant opplever vi fordums holdninger og det kommer gjerne som ansvarsfraskrivelser eller som bagatelliserende kommentarer.

Jeg har lenge undret meg over hvorfor det kommer så få bekymringsmeldinger fra for eksempel fastleger. Det er jo åpenbart at mange fastleger må se ting som påkaller sterk bekymring.

Ubehagelig å varsle?

Et blåmerke på et unaturlig sted og uten en plausibel forklaring, i verste fall også ved gjentatte legebesøk. Det nytter ikke å gjemme seg bak taushetsplikten, den må vike for avvergingsplikten vi alle har.

Dette er utsagn og bemerkninger som er tilsynelatende ufarlige, men som i realiteten har som hensikt å prate alvoret ved fenomenet ned.

Flere yrkesgrupper kunne vært nevnt. Intensjonen er ikke å henge ut noen fagmiljøer, men å bidra til økt fokus omkring barns rettssikkerhet.

Man kan jo undres over hvorfor det kommer så lite varslinger i denne type saker. Er det fordi man ikke tror at en mor eller far kan begå vold mot sitt barn? Er det fordi vi er redde for å ta feil? Svaret er kanskje en kombinasjon.

Vi bør alle reflektere grundig over dette og stille oss et grunnleggende spørsmål: Er jeg villig til å la et barn leve i vold fordi jeg selv finner det ubehagelig å varsle?

«Hvor farlig er da egentlig dette?»

Men det vi møter oftere enn ansvarsfraskrivelser, er de bagatelliserende kommentarene. Dette er utsagn og bemerkninger som er tilsynelatende ufarlige («hvor farlig er da egentlig dette?», «det er jo en fungerende familie hvor far er i jobb!» og «burde vi ikke bruke tiden på skikkelig kriminalitet?»), men som i realiteten har som hensikt å prate alvoret ved fenomenet ned. Og jeg er redd dette ikke bare gjelder noen få enkeltindivider.

Dette er dessverre holdninger vi kan finne i alle samfunnslag og alle profesjoner, også i politi- og rettsvesen.

Høyesterett og lovgiver har vist oss vei, det er ikke lenger noen tvil hva som er straffbar vold mot barn. Kommentarer som «det ble folk av oss også» er helt misforståtte. Slike kommentarer er i realiteten en aksept av vold og å spille rulett med et barns fremtid.

Det finnes mye vitenskapelig dokumentasjon på at barn som lever i vold, senere i livet ofte enten selv blir kriminelle eller får store psykiske problemer. Holdningsendringer starter med oss selv. Politipensjonisten forstod det.

Gjør du?

Artikkeltags