Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mandag ble det foreslåtte statsbudsjettet for 2019 lagt fram, og der kunne man lese at det er fremmet forslag om nedleggelse av flere åpne fengsler (lavsikkerhet) det kommende året. Blant disse var min arbeidsplass, Hof fengsel.
Hva tenker man da?
For dem som kjenner meg så vet dere at det første som skjedde var at jeg gikk rett i krise. Så for meg omplassering til Agder og et liv i kaos de neste årene....
Men så kommer fornuften sakte, men sikkert tilbake. Heldigvis!
Fengsler i Vestfold kan bli lagt ned: – Dette skaper usikkerhet
Det er foreløpig kun et forslag, samtidig vet vi at politikerne i dette landet mener det ikke er behov for åpne fengsler. Lav sikkerhet. Så da går pengene til EK (hjemmesoning med lenke) slik at de kan utvide soningstid fra 4 til 6 md. Men så har vi noen da som ikke kan sone med lenke, men som heller ikke er egnet for lukket fengsel. Høy sikkerhet. Hvor skal disse plasseres? Og bøtesonerne?
Og kanskje viktigst, hva med dem som har sonet lange dommer på lukka og snart skal ut i friheten? Nå kommer flere av de innom åpne som et ledd i tilbakeføring til samfunnet. Om denne delen faller bort tror jeg tilbakefallsandelen vil vokse igjen.
Så litt om Hof. Vi heter Nordre Vestfold fengsel, avdeling Hof. Sammen med Horten fengsel utgjør vi altså NVF.
Mange reagerer med «der fyllekjørerne sitter og spikrer paller» når de hører jeg jobber på Hof. Og ja, spikrer paller gjør dem. Men det er ikke lenger bare fyllekjørerne. Vi har voldsmenn, sedelighetsdømte, vinningsforbrytere, narkodømte og også dem som har sonet lengre dommer for enda grovere handlinger.
Og vi klarer det. Vi leverer gode tall, får vi høre, og tall er da alt politikere bryr seg om, eller?
Jeg vil også legge til at på Hof jobber vi sammen på tvers av linjer. Drifta og vakta hjelper hverandre etter beste evne. Vi ser de innsatte. Tilbyr fremdeles program som et ledd av tilbakeføring. Det driftes et fengselsband som holder konserter både utenfor og innenfor gjerdene. Vi har skoletilbud og innsatte som fullfører utdannelsen sin.
Vi har et kjøkken som lager sunn og næringsrik mat hver dag, med innsatte som «ansatte».
Verksbetjentene våre sørger for at store andeler av gutta føler mestring.
Vi har sosialtjeneste som hjelper gutta med å stable livet på utsiden litt mer sammen.
Kollegaene mine er som familie. For slik er det i kriminalomsorgen. Vi opplever så mye spesielt og det er få som forstår hvordan hverdagen vår virkelig er.
Jeg er stolt over yrket mitt. Arbeidsplassen er mitt andre hjem. Kollegaene mine er min forlengede familie.
Som nestleder i fagforeninga mi (i NVF) kan jeg ikke annet enn å si jeg er glad det er Marit sin rygg jeg skal stå bak i tiden fremover, men der skal jeg stå med full styrke.
Nå bretter vi opp ermene og er klare for å kjempe for noe vi tror på. Jobben vår. Arbeidsplassen vår.
Costa del Hof ❤ Vi setter enorm pris på den støtten vi kan få!