En helårsnisses bekjennelser

DER ER'N: «Der står det jammen en nisse».

DER ER'N: «Der står det jammen en nisse». Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger«Ja, og hvor lenge har du tenkt å stå der da?», «Eller hva med deg?», spør jeg de to nissene som har prydet leiligheten min siden juletider. Jeg spør dem med jevne mellomrom når jeg ser dem. Det er ikke så ofte. Men plutselig dukker de opp, som to små rariteter i synsfeltet. Hittil har ingen av dem svart.

Jeg pynter som hovedregel ikke til jul. Ingen ting. Fordi jeg kjenner meg selv når det kommer til julepynt. Men av en eller annen grunn fravek jeg denne regelen under et Stockholmsbesøk i desember i fjor. «Jeg tror jammen leiligheten min trenger en nisse», tenkte jeg i en butikk, kanskje i et slags håp om å være litt mer som «alle andre». Det er jo så koselig med et julepyntet hjem.

Så jeg kjøpte en nisse. Den var i ålreit «få med seg på toget hjem»-størrelse, og kostet ikke så mye. En sånn med lua ned over øynene, som ikke ser noen ting. De liker jeg. De er litt tragikomiske i sin hjelpeløshet, og jeg følte at jeg kunne hjelpe en slik en ved å ta den med meg hjem. Så står den i det minste trygt hos meg mens den ikke ser noe som helst.

Så ville skjebnen det plutselig slik at min pappa og stemor også forærte meg en nisse. Den har også lua langt ned og ser ingenting den heller. Nå har jeg to nisser jeg liker. Den første havnet på salongbordet litt sånn tilfeldig, mens den andre står foran et knippe grønne planter på gulvet ved TV-en.

Nå skriver vi februar, og jeg har til dags dato ikke tenkt «nå må jeg få se og satt vekk de nissene». Når jeg ser en av dem, påpeker jeg i steden det åpenbare for meg selv: «Der står det en nisse».

Dette er grunnen til at jeg ikke har julepynt. Fordi det bor nemlig tre nisser i denne leiligheten, ikke to. Akkurat som om nissene ikke ser meg, ser heller ikke jeg dem. Når jeg i tillegg overlater til dem å fortelle meg hvor lenge de skal stå der, sier det vel sitt.

Jeg har prøvd å samle interesse nok for pynting til å ta en avgjørelse angående disse nissene, men har foreløpig ikke lykkes. I stedet heller jeg mot at det virker langt enklere å akseptere seg selv som en ikke-pynter, som faktisk har to fine helårsnisser i stua si. For det er det de ser ut til å bli, med mindre de plutselig løfter litt på lua og forteller meg at de helst vil stå et annet sted. Og det lever vi fint med, alle tre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags