Vannkraften til salgs?

Artikkelen er over 14 år gammel
DEL

Svært mange av de viktige politiske utfordringene i framtida drukner i dagens valgkamp, i personstriden, omkring Carl I. Hagens innfall og utfall – og sist omkring det spillet som foregår omkring LOs påvirkning av partiene på venstresiden. Energipolitikken er hittil nesten ikke nevnt ut over at partiene på begge fløyer har problemer seg i mellom om farten i oljeutvinningen i nord. Etter vår mening er dette nesten helt underordnet i forhold til det som foregår – nesten i det skjulte - omkring hvem som skal forvalte og eie våre naturressurser. Det gjelder oljen, men ikke minst den evigvarende vannkraften. På det siste området inntar Norge en helt særegen stilling. Vi har så my ren kraft at vi nesten kan være selvforsynte dersom vi forvalter energibruken med noe mer vett enn mange gjør i dag.

Vi går ut fra at ingen partier – i hvert fall ikke foran valget – vil komme på forslag om å selge ut våre oljeressurser til private. Til det er all oppmerksomheten omkring oljefondet, bruken av det og fremtidige pensjonsmuligheter for knyttet sammen. Dersom oljen – vår felles formue – skulle over på private hender, vil oppfyllingen av oljefondet ta raskt slutt.

Like selvsagt er det ikke med vannkraften, men der er faren for salg ut fra offentlig eie – både til private og utenlandske interessenter - så kamuflert at folk flest for lengst har gitt opp å følge med. Men to offentlige utvalg som har utredet saken har begge hatt et flertall som vil endre dagens lovverk. I dag er det et såkalt hjemfall – som betyr at private kraftverk går over til offentlig eie når konsesjonsperioden er utløpt. Den evigvarende konsesjonen til offentlige foreslås tatt bort slik at den også blir tidsbegrenset. Dette har ført og vil føre til at kommuner og fylker vil selge seg ut – slik vi har sett også lokalt i Vestfold. De kommuner og fylker som hadde is i magen, sitter nå med eierskap i evigvarende pengemaskiner

I vår visdom har vi også skaffet oss konkurransemyndigheter som forbyr staten å kjøpe. Det er eksempler på at Statskraft har solgt eierandeler til Finland for å komme unna konkurransemyndighetenes krav.

Dersom flertallet i de to utvalgene får gjennomslag, kan vi risikere at flere av våre kraftverk ender på utenlandske hender. Der er det ingen som spør om at kjøperen er mange ganger så stor som vårt eget offentlig eide Statskraft.

Den striden som har vært omkring dette, har ikke hatt medienes interesse, trolig fordi det verken er enkle problemstillinger eller personstrid knyttet til saken. Men det er interessant å se at de to partiene på høyresiden er svært klare i sitt syn. Frp sier det til og med så klart at ”den sikreste garantien for at naturressursene blir riktig forvaltet, er privat eierskap. Hjemfallsretten må oppheves. Det offentlige eierskapet i alle typer energiproduksjon skal reduseres gradvis”, heter det. Høyre vi også lette adgangen for private og dermed utenlandske eiere. Partiene på venstresiden er langt klarere. De vil beholde offentlig eierskap til våre felles naturressurser. Det samme sier KrF og Senterpartiet. Det er enorme verdier det står om. Den samlede norske vannkraftinstallasjonen er verdsatt til opp mot 500 milliarder kroner, nesten halvparten av oljefondet.

Spillet omkring vannkraften vil ikke bare få betydning for menigmann. Svært mange norske industrisamfunn og hjørnesteinsbedrifter er bygd opp på rimelig norsk vannkraft. Snart går mange av disse konsesjonene ut, og da kan vi stå midt oppe i en situasjon der de er avhengig av dyr utenlandsk eid vannkraft for å fortsette.

Urolighetene omkring Union i Skien vil virke som krusninger på vannet når en slik situasjon oppstår. Det burde vi høre mer om i valgkampen – i stedet for denne kjatingen om hvem som vil – eller helst ikke vil – samarbeide med hvem.

Artikkeltags