Smil og vær blid, eller...

Hilser på sjøen: Det kunne vi gjort mer også i biltrafikken. Foto: Pål Nordby

Hilser på sjøen: Det kunne vi gjort mer også i biltrafikken. Foto: Pål Nordby

Artikkelen er over 1 år gammel

Leder

DEL

Å være «møtende trafikant» med båt eller bil gir helt motsatte reaksjoner. På vannet vanker det smil, et vink, hilsen til lua eller oppmuntrende rop over rekka. På asfalten skal det lite til til før risikoen er hyttende knyttnever, forvridde grimaser eller den stadig mer brukte fingeren. Ikke tommelen opp, men den lengste med utstrakt underarm og med grimasen godt synlig bakenfor. Mer brukt enn bilhornet.

Det er mange myter rundt fingerbruk som tegn på misnøye eller triumf. En er at det startet allerede i 1415 hos engelske bueskyttere under slaget mot franskmennene ved Agincourt. Langfingeren var viktig som våpen ettersom denne ble brukt til å trekke opp buestrengen på langbuene med. I følge myten kuttet franskmennene fingeren av sine fanger for å uskadeliggjøre fienden, mens engelskmennene viste de franske motstanderne finger'n for å vise at de var kampklare. «Se her jeg kan skyte»!

Forskjellen på båt og bil kan være at i båten sitter sjåføren ofte åpent, mens sjåføren i bilen er beskyttet av glass og stål. At båt er knyttet til fritid og godt vær spiller sikkert også inn. Stressfaktoren er gjerne høyere i bil. Kø, lyskryss og rushtrafikk er det lite av på sjøen. Men lell: Bilister har mye å hente på å gjøre som båtførere. Hils og vær blid framfor å slenge fram armen med en stiv finger foran grimasen.

Artikkeltags