Her lå Kåre (87) fastklemt i to døgn

ROLLEBYTTE: Bård Fiskarbekk ligger for anledningen fastklemt. Kåre Nordbø vet hvordan det føles. Slik lå han i to døgn før Bård fant han.

ROLLEBYTTE: Bård Fiskarbekk ligger for anledningen fastklemt. Kåre Nordbø vet hvordan det føles. Slik lå han i to døgn før Bård fant han.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Kåre Nordbø (87) skulle bare gjøre sitt fornødne på et sted der ingen kunne se. Så satt han seg fast mellom to steiner.

DEL

(Tønsbergs Blad) (TA.NO) Det er seint i mai og fredelig og mildt i Kilen i Telemark. Vi har stanset bilen på eksakt samme sted som Kåre Nordbø stanset sin blå Hyundai for et snaut år siden. 87-åringen får hjelp til å klatre ut av bilen og bruker stokken for å komme seg framover.

– Herregud. Var det her du lå, spør Kåres kamerat Thorbjørn, som er med på turen.

– Jeg kom rundt her og fant han nedi der, peker og forklarer Bård Fiskarbekk.

Av dramaturgiske årsaker stanser vi her og hopper et år tilbake i tid for å fortelle hele historien. 

En tur til Kviteseid

Det er lørdag 18. juni på Skotfoss som de fleste andre steder på jorda. 86 år gamle Kåre Nordbø bestemmer seg for å ta en spontantur til Kviteseid for å hilse på gamle kjente. Mobiltelefonen har han ikke. Den bytter dattera ut og verken hun eller broren vet at faren skal på tur. På vei oppover stanser Kåre på Ulefoss for å få seg en matbit før han skal videre via Lunde og Kilen. Han liker best å kjøre den veien. Fire kilometer vest for Kilen feriesenter klarer han ikke å holde seg lenger.

– Da skal jeg på do, forklarer han.

Han svinger over på venstre siden av veien, stanser bilen og kommer seg ut.

– Jeg mener at jeg snubler og slår hodet i en stein før jeg kommer meg ned. Jeg fortsetter og slår hodet i den store steinen der og da ble det mørkt.

LES OGSÅ: Da rugbyklubben kom for å trene, var banen blitt til parkeringsplass (+)

En blå bil

Samtidig i Kilen. Bård Fiskarbekk setter seg i bilen og kjører de vante fire-fem kilometerne mot familiegården i Fiskarbekk. Det står en blå bil parkert langs veien. Han tenker ikke noe særlig på det. På vei tilbake konstaterer han at bilen står der fremdeles. Det er trolig en familie eller noen ungdommer på tur, tenker han. Seinere på kvelden må han og samboeren gi opp bålkosen – det er rett og slett for mye mygg. 

Dagen etter skal han samme vei, men denne gangen kjører han båt sammen med samboeren. I lufta er det stekende varmt og fra Flåvatn ser han at den blå bilen fremdeles står der. På vei tilbake mener samboeren at hun hører noen som roper.

– Sikkert ungdommer, konkluderer de.

Mandag 20. juni kjører Bårds samboer forbi igjen. Hun ringer Bård og forteller at bilen står der enda.

– Jeg tenker vel at bilen må være stjålet eller noe så jeg kjører bort for å se. Det regna noe voldsomt også stusser jeg når jeg ser at vinduet står på halv gløtt. Jeg gikk rundt bilen her og kikket, også ser jeg at det ligger noen nedi der, sier Bård og peker.

LES OGSÅ: Solid stillingsvekst i Vestfold: Her er bransjene som øker mest (+)

Mygginferno

Der er når han våkner igjen at Kåre kjenner at den venstre foten hans sitter fast. Uansett hvor mye han vrikker og vrir seg så sitter den dønn fast. Kilt i Kilen.

– Jeg prøvde å komme løs, men det var ikke sjans.

– Hvordan var det å ligge der så lenge?

– Det kan jeg ikke beskrive. Jeg hadde noen beiter som jeg fakta hadde gitt opp. Så kom jeg til meg selv og fikk litt mot igjen, sier han og legger til:

– En ting kan jeg skrive under på – det var bra med knott og mygg her. Jeg klarte så vidt å få armen opp til ansiktet for å slå dem vekk, men så kom det bare to nye millioner. Det var nytteløst.

Store deler av de to døgnene har han glemt. Han husker imidlertid at han så en båt. Det var trolig Bård og samboeren.

– Jeg ropte da jeg så båten. Jeg satte opp volumet noe så voldsomt at jeg mista stemmen. Jeg ropa så mye at jeg er hås enda, sier 87-åringen med glimt i øyet.

– Vondt å se

– Det var veldig vondt å se et menneske ligge sånn. Jeg var i sjokk og var sikker på at han var død, sier Bård som ropte uten å få svar. Da han kom litt nærmere fikk han imidlertid respons fra den gamle som var svært preget av myggstikkene.

– Vann, water, ropte han. Jeg løp opp i bilen og fikk henta ei vannflaske.

– Det er noe av det beste jeg har kjent. Jeg hadde ikke visst at vann var så godt, sier Kåre. 

Bård ringer sporenstreks 113.

– De ba meg finne ut hvem han var – alder og navn. Lommeboka di hadde glidd ut av baklomma så jeg fant den baki der sammen med høreapparatet ditt. Jeg følte meg som en tyv når du lå der og så meg ta lommeboka di, men jeg måtte jo finne ut hvem du var, flirer Bård. 

Helten var ikke videre imponert da han hørte at ambulansen skulle komme fra Vinje. Det tok en time før den var på plass. Kåres kroppstemperatur var på 30 grader. Ansiktet var rødflammet av alle myggstikkene – hendene fulle av sår etter en desperat kamp for å komme seg løs. Seks mann løftet han opp på ei båre og inn i ambulansen. 86-åringen ble liggende på sykehuset i Skien i nesten to måneder før han slapp ut.

– Skal ha medalje

I tiden etter har Bård og Kåre fått god kontakt. 87-åringen har vært på besøk i Kilen og Bård har vært på besøk i omsorgsboligen på Gjerpen.

– Kåre og sønnen kom opp til meg med en flott blomsteroppsats, konfekt og ei fin flaske konjakk. Vi har til og med funnet ut at vi er i slekt langt ute et sted.

– Det jeg er mest interessert i er at han blir tilgodesett med en medalje og en diplom, sier Kåre. 

– Jeg er uenig, kontrer Bård og understreker at han stiller i avisa for Kåres skyld.

– Jeg har bare gjort det jeg måtte gjøre. Det er rett og slett ufattelig at du har overlevd tre dager nedi skota der uten mat og vann. Det er jeg neimen ikke sikker på at alle hadde klart.

– Hva husker du best fra tida der nede, Kåre?

– Jeg husker egentlig ikke så mye. Det er i grunn litt rart for jeg pleier å ha god hukommelse, flirer 87-åringen.

Artikkeltags