Når lyden av protest ikke lenger kan ignoreres

Illustrasjon: Marianne Karlsen

Illustrasjon: Marianne Karlsen

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LederFør sommeren lå utraderingens buldrende stemme som apokalypsens syv trompeter over Forsvarets korps. Mandag kveld kunne musikantene imidlertid puste lettet ut. Som i 1990 ble korpsene - blant dem Marinemusikken - reddet. «Og takk for det», for å sitere Rolv Wesenlund.

 Jeg er sikker på vår nå avdøde rikskomiker, som gang på gang sto på Marinemusikkens barrikader, ville tilføyet et: «Skulle bare mangle!». For selv om både forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen, konsulentfirmaet McKinsey og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har spilt rasjonaliseringens melodi etter noter, er det likevel noe umusikalsk over hele papirvalsen.

På papiret stryker man, som kinesisk kalligrafi, elegant her og føyer til litt der. Fem korps? Stryk to, det er lett på papiret. 63 musikerstillinger? Klipp dem og la dem ta seg ordentlige jobber. Som konsulenter, for eksempel. Snipp snapp, 70 millioner kroner er spart, og det før lunsj.

70 millioner kroner. Til sammenligning legger Norge 261 milliarder på bordet for sine 52 nye jagerfly. Omtrent 5 milliarder per flygemaskin. For en småbarnsfar på journalistlønn beveger alle disse summene seg mot abstrakt matematikk, men ved å fjerne noen nuller og sette ting i kjente sammenhenger kan selv jeg forstå det.

 Si at jagerflyene koster meg 261 kroner – omtrent prisen for 100 bleier. Det skal jeg ta meg råd til. Til sammenligning må jeg ut med sju øre i året for å sikre samtlige forsvarskorps i Norge. Jeg er ingen tallknuser, men jeg er glad i is, og du får ingen is til sju øre. Med andre ord: Dette er billig, og har jeg råd til seks øre i året bør 70 millioner være en sum Norge aldri bør ha råd til å la være. På papiret.

Jeg er ingen tallknuser, men jeg er glad i is, og du får ingen is til sju øre.

Jeg er vokst opp i Horten, og er Marinen takknemlig for at vi i det hele tatt er en by. I et større perspektiv vil vel også de fleste være enige i at Norge er tjent med et velfungerende forsvar. Men Norge, som verdensledende eksportør av våpen og ammunisjon, trenger også en yang til sin yin. Bak olje og innesperret fisk er nemlig krig det som metter mest på Berget. At vi deler ut fredsprisen en gang i året retter opp bildet noe. Slik er det med jagerfly kontra kultur også. At man derfor sier ja til å bruke mye på det som i hovedsak er laget for krig, og nei til å bruke lite på det som i hovedsak er laget for fred, ser ikke pent ut.

Nå har aldri en budsjettforhandling vært en skjønnhetskonkurranse, og det er ikke bare image som taler for hvorfor vi trenger Forsvarskorpsene. Det er nok å se på hva vi får igjen for pengene. Marinemusikken alene gjør 150 oppdrag i året, og som bysbarn har jeg selv hørt dem spille alt fra store orkestersuiter, spektakulære fyrverkerikonserter og svingende julekonserter til noe så smalt som lydeffektleverandører til et dukketeater.

At korpsene spiller på flere strenger er tydelig. Hele Korps-Norge demonstrerte nylig for sine militære læremestere og inspirasjonskilder utenfor Stortinget. Politikere lobbyerte, skribenter skrev og grasrota reiste seg. Til sammen ble lyden av protest såpass høy at den ikke lenger kunne ignoreres.

At politikerne til slutt valgte å snu er vel verdt å hylle. La oss håpe det er for siste gang.

Samtidig må vi ikke glemme at korpsene også ble reddet fordi folket viste hvor mye de betydde for dem.

La det sette grunntonen for alle ting vi i framtiden mener er verdt å kjempe for. Vel blåst!

Artikkeltags