Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En av mine gode venner hadde fått tak i en ekte kassett med bandet Gyllene Tider. Jeg ville også ha den, jeg ville høre «Sommartider» om og om igjen.
Men jeg hadde ikke råd til å kjøpe kassetten på favorittsjappa mi, Holmestrand Musikk og Foto. Lommepengene strakk ikke til, og det var jo ikke sikkert at dem hadde den i butikken, heller. Og det var jo langt å sykle fra Gullhaug til Holmestrand City for å sjekke. Telefon og tellerskritt var ikke til å spøke med (økonomisk) på tidlig 80-tall.
Kompisen min foreslo at vi kunne «parre» kassetten hans med en gammel opptakskassett som jeg hadde. Eller «taoppkassett», som det het i Holmestrand på den tiden. Neste gang han kom på besøk hadde han med seg en kassettspiller – og jeg stilte med min gromme mono-spiller med ekstra treble. Han trykte play og jeg «rec». Så var det å vente. Nærmest uten å puste. Det var spenning i luften. Det måtte ikke utveksles et eneste ord eller kremt så lenge opptaket gikk!
Den ene sangen etter den andre forsvant på magisk vis fra hans spiller inn på min. Da nest siste låt var i ferd med å fade ute – banket det hardt på døra.
Døra gikk opp, og mutter kom inn på rommet og kunne meddele at det nå var mat.
– Hysjjjjjj. Nå ødela du alt, smalt det fra meg.
Så var det bare å spole kassettene litt tilbake og begynne på nytt.
Da vi endelig var i mål med kopieringen, var det spennende å høre resultatet. Det ble ikke all verden, for å si det pent. Men det ble en lang og varm sommer det året. Og «Sommartider» ble spilt fra gutterommet mitt, med råtten lyd på en allerede ihjelspilt taoppkassett. Den gode barndom!
Og riffet på låten satte seg godt. Sommeren etter lærte jeg meg det på min første elgitar. Da sprengte jeg høyttalerne på Tandberg-anlegget til mamma og pappa i stua. Men det er en annen historie.
Sommartider hey hey!
– Han er frekk og spydig! Det er klart vi liker slike typer
