I den opprinnelige konsesjonen fra 1899 for kalksteinsdriften på Langøya, ble det stilt betingelser om at driverne skulle rydde opp etter seg ved avsluttet drift. Dette ansvaret er ført videre via NORCEM til dagens NOAH, nedfelt i reguleringsplanene.

En lang miljøkamp startet i mars 1987 etter avsluttet kalksteinsdrift. Da ble Aksjon Langøya etablert på et åpent folkemøte i Holmestrand. I mai samme år gikk vi imot den første konsesjonssøknaden om deponering av uorganisk spesialavfall i de nedlagte kalksteinsbruddene.

Aksjonen samlet 37.000 støtteerklæringer fra hele Oslofjord-området. Norges Naturvernforbund (NNV) og det nystartede Bellona sluttet seg til og anket til Miljøverndepartementet. Resultatet ble at deponeringen ble tillatt, mens søndre og nordre odde samt østre strand ble naturreservat.

Siden har det blitt mange trefninger mellom miljøorganisasjoner, myndigheter og miljøbedrifter. Verneinteresser, friluftsinteresser og industriinteresser har stått til dels steilt mot hverandre. Det statseide Norsk Avfallsbehandling (NOAH) ble etablert i april 1993, med ansvar for behandling av alt uorganisk avfall i Norge.

Rekken av konsesjonssøknader, høringer og reguleringsplaner har vært lang, via ulike laguneløsninger fram til sluttføring med full rehabilitering av begge kratrene. For NNV har sikkerhet for mennesker og miljø hele tiden hatt førsteprioritet. Vi ønsker i prinsippet en sirkulær økonomi, der farlig avfall resirkuleres.

Bjørn Rune Gjelsten fikk, etter noe diskusjon, kjøpe Langøya med NOAHs virksomhet i 2003. Befolkningen rundt øya har siden sett fram til at Sydbruddet skulle fylles opp til havnivå i 2022, slik at rehabiliteringen kunne sluttføres. Det vil si rehabilitering av landskapsprofilen, fiskeplassene og utfartsområdene for hele Breiangen-området. Dette bidrar til å erstatte tapet vi har opplevd ved at bedriftene på Langøya har forbrukt viktige deler av vårt nærmiljø uten å kompensere for det.

Det var positivt at Gjelsten ved åpningen av det rehabiliterte Nordbruddet i august 2017 gikk utover NOAHs samfunnsoppdrag. Han avsatte da 2–300 millioner kroner ekstra til en raskere rehabilitering.

Desto mer skuffende og overraskende var det at NOAH en måned senere lanserte «Langvikprosjektet». Det ville koble behandling og avvanning av farlig avfall på Langøya til deponering i Dalen gruver ved Brevik.

Da Langvikprosjektet ikke ble godkjent kom søknaden om deponering av såkalt «ikke-reaktivt farlig avfall» over havnivå i Sydbruddet. Dette er godkjent av Miljødirektoratet (MD), men ikke bifalt av Holmestrands politikere. Direktoratet støtter seg på tunge fagetater som NGI, NIVA og NILU og konkluderer med at risikonivået er akseptabelt.

Men beregning av risikonivå for hendelser med lav sannsynlighet og store konsekvenser, som lekkasje fra Langøya, er en usikker vitenskap. Valg av akseptabelt risikonivå vil alltid være et politisk valg. Selv om tunge fagetater sjelden tar feil samtidig, så kan de faktisk vurdere feil på grunn av svakt eller komplekst faktagrunnlag.

Et nærliggende eksempel er vår overbelastede Oslofjord, der både sentrale og lokale myndigheter i tiår har tillatt overfiske og for store utslipp fra industri, landbruk og befolkning.

I Holmestrands utvalg for regulering, kommunalteknikk og miljø ble det i juni 2022 vedtatt et midlertidig forbud mot tiltak i planområdet Sydbruddet på Langøya. Dermed stoppes foreløpig NOAHs planer om forlengelse og utvidelse av anlegget. NOAH har gått ut og pekt på mangel på forutsigbarhet og faren for å miste opptil 100 arbeidsplasser.

Til NOAHs ledelse og ansatte vil jeg si: Jeg tviler ikke på deres faglige kvalifikasjoner, at dere driver seriøst, og har grunn til å være stolte av arbeidsplassen. Trakassering av ansatte hører selvsagt ikke hjemme i denne debatten. Det er helt legitimt å forsvare NOAH, men et kritisk blikk fra omgivelsene må dere akseptere.

I likhet med bedriften trenger også befolkningen rundt øya forutsigbarhet. Med stadig nye og uvarslede søknader og korte høringsfrister har vi til tider opplevd virksomheten som temmelig uforutsigbar.

Dere ber Holmestrand om å ta nasjonalt samfunnsansvar ved å tillate forlenget drift over havnivå. Et temmelig urimelig argument, jeg tror nok vi har tatt vår del av samfunnsansvaret ved å låne bort øya til ulike virksomheter gjennom mange tiår. Men vi bifaller selvsagt forhandlingene med Asko om å koble seg på deres dronefartøyer for å få NOAHs tungtransport ut av Holmestrand sentrum. Dialogen med bedriften i NOAHs kontaktutvalg har ellers vært god, med gjensidig respekt for hverandres argumenter.

Det viktigste samfunnsoppdraget for NOAH nå er etter min mening å rehabilitere Sydbruddet så skikkelig og raskt som mulig. Som Lars Gunnar Lingås sier i sitt utmerkede innlegg i Jarlsberg avis 23. juli 2022 «en avvikling og opprydding vil faktisk skape mange arbeidsplasser i mange år».

I tillegg kommer en nødvendig overvåking av ferdige deponier. Dette bør finansieres av de sentrale myndigheter som har gitt tillatelsene, ikke av Holmestrand kommune.

Til Holmestrand befolkning og politikere vil jeg si: Det store spørsmålet er nå om vi synes det er greit at vi fortsatt får en industrivirksomhet i hele det regulerte området midt på øya. Det vil sette sitt preg på utfartsområder og landskapsprofil, og kan gi forurensning i form av støy og utslipp til luft og sjø. På den annen siden vil det utvilsomt gi arbeidsplasser og bidra til Holmestrands teknologiske miljø.

Holmestrand Bys Vel (HBV) hadde en interessant analyse i Jarlsberg avis der de trakk opp alternative planer for virksomheten på Langøya etter oppfylt deponi:

1. Full drift med næringsvirksomhet på hele den sentrale delen som er regulert til industri. Fortsatt stor import av farlig avfall som behandles på Langøya og deponeres som filterkaker på deponier andre steder, utvikling av nye industriprodukter basert på farlig avfall.

2. Full tilbakeføring av hele øya, med rydding av industriområdet, fjerning av bygninger og tilbakelevering av hele øya som opprinnelig lovet.

3. Mellomløsninger der en møter de viktigste av eiers og kommunens målsettinger. Tilbakeføringen av øya kan da bli en styrt og kjent prosess for alle parter.

Hvis det tas tilstrekkelig hensyn til naturen, kunne man se på hele fjordområdet rundt Langøya som en marin park, som både blir en attraksjon og en kvalitet ved arbeidsmiljøet. Rehabiliteringsprosjektet kunne da, inkludert ASKOs dronefartøyer, flagges utad som et unikt prosjekt i europeisk sammenheng. Hva med å døpe næringsområdet til Breiangen industripark?

Hvilket alternativ som foretrekkes er opp til hver enkelt. Ut fra min bakgrunn som naturverner vil jeg nok velge alternativ 2, med mulighet for en svært begrenset næringsvirksomhet midt på øya, kombinert med overvåking av deponi.

Det forutsettes at næringsbyggene gis en utforming som passer inn i fjordområdet og at virksomheten ikke forurenser luft eller sjø. Tykkelsen på deler av toppdekket bør økes litt sånn at det kan komme innslag av trær.

Jeg håper våre lokale politikere lykkes i å speile befolkningens mening i de vedtak som skal fattes og at de ikke blir overkjørt av sentralt hold.