- Hvordan skal vi lære barna våre at det lønner seg å jobbe hardt og bidra i samfunnet man bor i, hvis man ikke får muligheten?

MOTIVERTE:I likhet med mange flyktninger, har de høyere utdanning fra hjemlandet og en svært høy motivasjon for å bidra og få seg jobb i Norge. Men arbeistrening har vist seg vankselig å få. - Jeg savner en overgang som kan hjelpe oss fra det ene stedet til det andre, sier Tsegerede (t.v).

MOTIVERTE:I likhet med mange flyktninger, har de høyere utdanning fra hjemlandet og en svært høy motivasjon for å bidra og få seg jobb i Norge. Men arbeistrening har vist seg vankselig å få. - Jeg savner en overgang som kan hjelpe oss fra det ene stedet til det andre, sier Tsegerede (t.v). Foto:

Esraa og Tsegerede kom til Norge med høyere utdanning fra hjemlandet. Men etter flere kurs er drømmen om jobb fortsatt en drøm. - Vi ønsker ikke gå på NAV, vi vil være gode forbilder for barna våre, sier Esraa.

DEL

HOLMESTRAND:De var blant dem du har sett på TV. Rømt fra landet midt på natten. Strandet i Libanon. I gummibåter over Middelhavet og bak piggtråd i Hellas, Makedonia og Serbia. Til slutt endte flukten i Holmestrand for Esraa fra Syria og Tsegerede fra Eritrea. Nå har de tatt kurs, lært seg norsk språk og kultur, men mangler praksisplass på veien videre mot jobb.

- Vi er veldig lei oss, for vi har mye kunnskap og erfaring som vi kan bidra med i det norske samfunnet, sier Esraa.

Etterlyser en løsning

Gjennom økonomi-miljøet på Campus Vestfold er de nå faglig skodd for yrkeslivet, men praksisplass er ingen sted å finne på tross av at de har fått utdanningen godkjent av NOKUT.

- Det syns jeg er et stort problem. Jeg har søkt gjennom tre år i hele Vestfold, men får beskjed om at det ikke er kapasitet til å lære meg opp, eller at de ikke trenger noen fler på jobb, sier Tsegerede.

Derfor prøvde hun å omskolere seg på videregående men fikk avslag ettersom hun allerede har utdanning fra hjemlandet.

(saken fortsetter under bilde)

SUNN TANKEGANG: - En jobb eller praksisplass vil også hjelpe mye for tankene, da får man noe annet enn krig og lengsel å tenke på, sier Esraa.

SUNN TANKEGANG: - En jobb eller praksisplass vil også hjelpe mye for tankene, da får man noe annet enn krig og lengsel å tenke på, sier Esraa. Foto:

Håper på praksisplass

Gjennom satsingen "Akademisk praksis" på HSN har de fått oppdatert kunnskap om faget sitt i Norge, og håper nå på praksisplass.

- Tilbudet om Akademisk praksis er en mulighet for mange studenter fra utlandet, ikke bare oss, sier Esraa.

Mennene til damene er utdannet ingeniør og marinebiolog, men har heller ikke lyktes med å få jobb i Norge.

- Det er en sorg for dem, for de har studert lenge og har mye å bidra med. Hvordan skal vi lære barna våre at det lønner seg å jobbe hardt og bidra i samfunnet man bor i, hvis man ikke får muligheten, spør begge damene.

Lært særnorske regler

Seniorrådgiver Nina Martinsen er koordinator for Akademisk praksis. Hun beskriver arbeidet som noe av det mest meningsfylte hun har gjort gjennom et langt yrkesliv.

 - HSN ønsker å være et skritt på veien inn i arbeidslivet, også for flyktninger, forteller Martinsen. 

- Esraa og Tsegerede kom med god kompetanse, men er enda bedre rustet nå. At de har vært her, fulgt undervisningen og gjort det så bra på prøvene de har fått, er et kvalitetsstempel på dem, forsikrer hun.

-  Vi har lært om feriepenger, skatt, moms, lån og andre norske ordninger og regler. Det vi trenger og ønsker nå er arbeidstrening, sier Tsgerede.

LES OGSÅ: Her møtes innvandrere for å styrke norsken

Krigen tvang oss

Før krigen hadde Esraa det veldig bra i Syria hvor hun fullførte en fireårig utdanning, men måtte sette jobb på vent da de måtte flykte etter et år med krig.

- Det var vanskelig å forklare til barna sine at presidenten i landet er han som står bak at soldatene slår oss og skyter oss. Barnet mitt var to år, så da var det bedre å flykte, sier hun.

Esraa og mannen tok med seg sine to døtrene og flyktet til Libanon, der ble de i tre år men på grunn av mange flyktninger, lite ressurser og mye problemer, flyktet de videre til Tyrkia. Deretter ventet 15 dager i en liten gummibåt over havet til Hellas. Øynene snakker for seg selv mens hun tenker tilbake.

- Det var skummelt, sier hun til slutt og legger til:

- Sånne opplevelser passer ikke for barn.

For Tsgerede var det stor fare ved å flykte fra Eritrea hvor hun hadde jobbet gratis i militæret i fire år, men likvel aldri fått sine livsnødvendige rettigheter.

- Vi måtte gå over fjellene til Etiopia om natten for ikke å bli sett, forteller hun.

Hadde Tsegerede og barna blitt oppdaget hadde de måttet bøte med livet. Fra Etiopia tok de fly til Norge. 

Barna hjalp meg å lære norsk

Etter Esraa og Tsegerede startet på norskopplæring tok det bare fire måneder før de kunne snakke og forstå norsk.

- Men jeg lærer mer hver dag. Hvis vi skulle være så heldig å få praksisplass blir det også lettere å kunne bruke språket. Å snakke med andre hjelper mye ettersom det kan bli litt mye skriving og teori og lite snakking på skolen, forteller Esraa.

Selv har de tatt i bruk norske bøker, ser på norske filmer og følger med på barne-tv sammen med barna.

- Jeg lærte mest norsk i samarbeid med barn, sier Esraa og legger til:

- Barna mine lærte perfekt norsk veldig fort.

(saken fortsetter under bilde)

RESPEKT: I Syria var ikke Esraa eller Tsegerede vant til å møte ledere på universitetet, det var en stor overgang til Norge. - Jeg syns det som er så fint med at sjef og ansatte kan omgås i jobblivet i Norge, sier Tsegerede.

RESPEKT: I Syria var ikke Esraa eller Tsegerede vant til å møte ledere på universitetet, det var en stor overgang til Norge. - Jeg syns det som er så fint med at sjef og ansatte kan omgås i jobblivet i Norge, sier Tsegerede. Foto:

Ny kultur

Tsegerede er enig og forteller at språk blir vanskelig når det ikke er vanlig å snakke mye med naboen eller med andre på bussen. Hun forteller også at hun gradvis har lært seg kulturen gjennom å prøve og feile.

- En dag jeg satt på bussen kom det en eldre dame som måtte stå da det ikke var flere plasser ledig. Jeg gjorde slik jeg er vant med å gjøre i hjemlandet, flyttet meg og ville hjelpe den gamle damen med å sette seg, men da ble hun sur og sa "jeg har ikke bedt deg om hjelp". Så etter det har jeg lært å alltid spørre om noen trenger hjelp før jeg hjelper dem, avslutter Tsegerede med en beskjeden latter.

Artikkeltags