Hof: Noen sitter i godstolen hjemme, har nok med sitt og er fornøyd med det. Andre er ute og i farta, starter aktiviteter og får ting til å skje. Eira Weseth hører så definitivt til i siste gruppe, og har gjort det siden hun flyttet til Hof i 1970.
Fra da til nå har hun hatt tillitsverv og deltatt i så mange komiteer at det er nesten ikke plass til å nevne alt. Men for å starte et sted, så har Eira hatt tillitsverv i Hof IL i 37 år – inkludert som leder i 1998-99 og fra 2007 og til dags dato, med tilhørende overordnet ansvar for alle grupper og hovedstyret.
Blant oppgavene har vært å lede sekretariatet for Hof Toppers Duathlon fra 2009 og fram til nå, den årlige Idrettens dag, og å være kontaktperson overfor offentlige etater og idrettskretsen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Eira var med på å starte idrettsskole for barn, var underholdningssjef under ski-NM i 1984, og er fast med i arrangørstaben til lokale skirenn. Hun har sittet i både valg- og økonomikomiteen, og var med i jubileumskomiteen under Hof ILs 90-årsjubileum i 1989, 100-årsjubileet i 1999 og 110-årsmarkeringen i 2009.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ta så med at hun var i Hof Idrettsråd i cirka seks år og de siste fem årene i Holmestrand Idrettsråd, så er noe av engasjementet nevnt – et ståpåtempo som andre kan få sting i siden og svette i panna bare av å lese om.
– Tid til det du har lyst til
For Eira er det ikke noe slit. Engasjementet er ekte, og tid er ikke noe problem.
– Du får tid til det du har lyst til. Selvsagt har det hendt at jeg har vært lei og sur, men de dagene er det færrest av. Jeg engasjerer meg fordi det er gøy, det har aldri føltes som noe offer. Det hjelper at både Harald og jeg er aktive. Vi samarbeider godt, sier hun om Harald Weseth som hun giftet seg med i 1970, og som var årsaken til at Holmestrand-jenta Eira Syvertsen havnet i Hof. Harald har selv stått på med mye frivillig arbeid, blant annet som løypekjører for klubben i 50 år.
I stua i Grønsetløkka er de synlige bevisene på Årets ildsjel-kåring kommet på plass. På veggene henger også andre utmerkelser, blant annet fikk både Harald og Eira Hof kommunes kulturpris i henholdsvis 2005 og 2011. Eira har også fått Grete og Johan Lysaker Innsatspokal to ganger.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I 2017 ble hun sammen med Hanna Therese Berg fra gamle Holmestrand kommune invitert til Afternoon Tea, en samling for ildsjeler fra hele landet på Det kongelige slott i Oslo.
– Vi fikk håndhilse på kong Harald, dronning Sonja og prinsesse Astrid. Så ble vi plassert ved runde bord inne i en fantastisk festsal og fikk te, kaffe sandwich, scones og småkaker, mens Wenche Myhre og Anders Eljas underholdt. Det var en opplevelse for livet!
Startet med turngruppe
Noe av det første Eira var med på etter å ha flyttet til Hof, var å stifte turngruppa i 1972.
– Det ville jeg ha, så da tok jeg turn- og gymnastikkutdanning.
Hun var leder av gruppa i sju år, og trente barn, unge og voksne i 15 år.
– Jeg trente fotballherrene også. Det var ikke så mye tøying og strekking blant fotballmannfolk da, så mange av dem var stokk stive!
Hun fortsatte å involvere seg i idretten etter at barna Ole og Merete var blitt voksne.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Jeg tenker å gå av som leder i Hof IL nå, men vil ikke slutte å engasjere meg. Det er gøy å være med på å skape aktiviteter som gjør at folk trives i bygda, sier Eira som aldri har konkurrert selv, men syklet Birken fire ganger som voksen.
Om ikke mor har konkurrert, så har dattera gjort det.
– Merete gikk på ski da hun fant ut at for å trene hele året, så var roing et godt supplement. Hun ble med i Horten roklubb, og roingen overtok etter hvert som treningsform.
Merete ble blant annet norgesmester i juniorroing, mens mor Eira ble kasserer i roklubben i to år og var med i komiteen som arrangerte bingo hver onsdag og lørdag.
Sønnen Ole hoppet på ski og kjørte bilcross i flere år sammen med faren Harald.
Ligger i genene
Eira sier at gleden ved å engasjere seg ligger i genene fra faren Rolf «Jompa» Syvertsen.
Rolf Syvertsen var politi, vaktmester, lokalpolitiker, spilte fotball, fikk kongepokalen i bryting for Holmestrand Idrettsforening i 1947 og Holmestrand kommunes kulturpris i 1996. Han var ivrig fotograf, noe som gjør at det finnes mange historiske bilder fra Holmestrand og av oppveksten til Eira og broren Bjørn Asle.
Eira ble født 29. juni 1949, og hun, Bjørn Asle og foreldrene Solveig og Rolf bodde først der gamle Holmestrand og Botne Sparebank lå i Jernbanegaten 15 (nå Holmestrandgaten).
– Banken lå i første etasje, sorenskriveren i andre, og i tredje bodde vi. Huset ristet hver gang toget gikk forbi, men det var slik det skulle være, smiler Eira, som beskriver barndommen i Holmestrand som veldig god.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Jeg gikk på barneskolen på Gausetangen, var mye sammen med guttene, lekte og hadde det moro. Om vintrene akte vi mye i gata, og da var det alltid en som måtte passe på så det ikke kom biler! Men så var det da heller ikke så mange biler da.
Rundt 1960 flyttet de til Parkveien oppe på Fjellet. I 1962 fikk Eira tuberkulose og måtte være åtte måneder på Rove sanatorium.
– Det var ikke alvorlig, men jeg måtte ligge stille, og det var ikke bare bare for ei som likte å være i aktivitet. Dessuten mistet jeg halve sjette- og halve sjuendeklasse. Dessverre var det dårlig læring på Rove, så det ble mye å ta igjen.
Måtte lære å lage mat
Etter realskole i Holmestrand ble det et år på husmorskole på Olsrød i Tønsberg.
– Da hadde jeg truffet Harald og skulle flytte på gård, men kunne ikke lage mat, ler Eira.
Hun tok også handelsskole i Horten, og fikk jobb på Nordisk aluminium i 1968.
– Der måtte jeg lære å skrive på elektrisk skrivemaskin. Da var jeg så nervøs at jeg gikk ned fem kilo ... men bare det at det var rettetast: for et framskritt! Fordelen med å ha vært litt med på den teknologiske utviklingen, er at en ser hvor enkelt alt er nå. På Nordisk var jeg til vi giftet oss i 1970, og jeg fikk jobb i Hof kommune. Først på det som var sosial- og formannskapskontor, så på sentralbordet/teknisk etat.
Som eksempel på teknologisk utvikling, forteller Eira om jobben i kommunen og hvilke muligheter de hadde for å kopiere/lage dokumenter som skulle behandles politisk. Det mest krevende var i forbindelse med budsjettbehandlinger.
– Før var det stensilkopier, og ble det gjort endringer for eksempel i et politisk vedtak, måtte alt skrives på nytt. Nå er det bare å klippe, flytte og lime elektronisk. Likevel klager folk på at de har så dårlig tid ...
24 år i kommunen
Sønnen Ole ble født i desember 1971, og dattera Merete i april 1973. Eira var hjemme på gården til 1989, da hun begynte i kommunen igjen. For å lære seg data gikk hun året før EDB-skolen, og tok et årsstudium på et halvt år,
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Eira jobbet i Hof kommune i 24 år, og pensjonerte seg da hun var 63.
– Folk spør hvorfor jeg ikke ble der i ett år til, men noe 25-årsjubileum var ikke viktig for meg, sier Eira, som i 15 år var tillitsvalgt i kommunen for Kommunalansattes Fellesorganisasjon (KFO), som nå heter Delta.
Gikk seg vill
En skulle tro at for en så engasjert person hadde det vært naturlig å bli med i politikken, men det har ikke fristet.
– Jeg er ikke politisk engasjert, men det betyr ikke at jeg ikke er samfunnsengasjert. Jeg finner mer glede i idrettslaget, og som Nils Arne Eggen sa: Du skal gjøre det du er god på.
Eira er bekymret over debattklimaet, særlig i sosiale medier, og alt politikere må tåle av usaklig kritikk.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Som en av to tillitsvalgte var jeg med i administrasjonsutvalget i Hof. Det hendte jo vi havnet i mindretall, men en må respektere flertallsvedtak. Nå er folk så negative i kommentarfeltene på nettet at det nesten er skremmende.
Selv kommenterer hun ikke på sosiale medier, men legger av og til ut på Facebook-siden sin – og da gjerne med litt selvironi.
– Som da jeg klarte å gå meg vill på trugetur ved Blefjell og måtte ha hjelp av Røde Kors. Jeg tror at folk setter pris å se at andre har selvironi og er ærlige.
Liker å sykle
Hytta på Blefjell er et sted hun og Harald liker å være.
– Der går vi på ski. Det er også et godt utgangspunkt for sykling, og vi har skaffet oss elsykler. Vi er glade i å trene og holde kroppen i form, noe som er viktig særlig når en bli eldre. Derfor trener vi spinning og styrke tre ganger i uka. Harald hadde ei ulykke i 1988 som gjør at han bruker protese og derfor kan vi ikke gå så langt. Nettopp derfor gjør sykling godt. Da jeg fikk kulturprisen i 2011 fikk jeg også 10.000 kroner, og for dem ble det kjøpt en terrengsykkel.
Når Eira ikke er opptatt med frivillig arbeid, strikker hun mye, blant annet gensere og jakker som hun gir bort. De fire barnebarna får tid og oppmerksomhet, og hun er med i Skibergkoret.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Jeg er den eneste igjen av oss som starta koret i 2003. Nå er vi 15 stykker, men skulle gjerne vært flere. Vi har en dyktig dirigent, og det er givende å prøve seg på litt ulike sangstiler.
Presten sa først nei
73-åringen skiller seg ut som ildsjel, og hun skiller seg også litt ut med fornavnet. Eira er et ikke uvanlig etternavn (per i dag er det 631 som har Eira som etternavn, viser SSB-statistikken), og de siste 20 årene har det hatt bratt popularitetsstigning som fornavn (1254 kvinner har det nå som første fornavn).
Men rundt 1950 var det så å si ingen som døpte barnet sitt Eira, og det var ikke bare bare å få navnet godkjent heller.
– Jeg er oppkalt etter Eira Ellingsen fra Lier. Mannen hennes, Arthur, var brytekamerat med pappa, og vi hadde mye kontakt med dem, forteller «vår» Eira.
– Presten som skulle døpe meg ville først ikke godkjenne Eira, og mente jeg skulle hete Vera. Da satte foreldrene mine foten ned, og de fikk det som de ville! Eira er et fint navn, og det har faktisk kommet folk til meg og spurt om det er greit at de kaller barnet sitt Eira. Selvsagt er det det!