Far løp i skyttel mellom radioene i «værste’» over gården, inn for å fyre så det braka i de flotte jernovnene fra «Eidsfos», i begge stuene. Den «innerste» turkise finstua (med håndmalt dekor) tok det lang tid å tine opp, etter avstengning hele høsten. Den var bare til bruk ved sjeldne anledninger, som jul-.

Dit skulle nissen komme, omsider, etter lang dags venting, - ETTER julemiddagen (ribbe, sossiserr, akevitt--), med Sølvguttene tonende ut fra den gamle radioen, bygd av far lenge før vi kom til-. Rundt den radioen satt vi andektig og hørte på «Mens vi venter», mens forventningene steg enda noen hakk.

Opp over brøytekanten titta Torvalds forskremte fjes opp i 12-tida. Han hadde – som alle julaftener siden krigen – sparka fra Rønneberg (farmors fødegård) (hvor han hadde et rom inntil det varme, duftende fjøset. Han bodde på legd der, nesten usynlig, varig psykisk skada etter at han så forloveden drukne, uten å greie redde henne -) – opp til mor på Fjeld, til stasøyeblikket: spise bakkels med vennlige Elsa, og nippe til en akevitt.

Jeg hadde ett øre mot radioen og ett mot kjøkkenet: Mor fikk flere setninger ut av ham, enn han ellers ytret hele året, en lav, hes røst, ubrukt.

Denne høytidsstunden var selveste jula for Torvald (og for meg: eneste øyeblikk jeg syntes alkohol var ok!) Så sparka en tilfreds kar hjem igjen. Og mens ribba godgjorde seg i ovnen, satt mor foran vinduet i stua med fire unger rundt seg, og SÅ granngivelig en grå nisse mellom trærne bak eplehagen til Magnus!

Og mens hun la ut om nissen og familieforholda hans, SÅ vi også nissen, eller snurten av ham, bare. Skyggen, en bevegelse! Mor hadde oss i sin hule hånd!

- Inger var sprekkeferdig: hun hadde fått nyss om at Jan hadde pakka inn et forkle til mor. Nå sto Inger og klappa på mors ribbeforkle, og kunne ikke holde seg et sekund lenger: «Mor, det du får av jan, ligner på dét!»En vantro Jan stakk i å gråte. Mor redda situasjonen lynraskt: Hun satt med en fyrstikkeske i handa: «Mener du denne? Akkurat hva jeg trenger!»

Freden gjenoppretta, Jan roa seg: Hun hadde ikke skjønt det! Inger tydelig letta. Og jeg. Skjeløyde lille Dag skjønte ingenting av det hele, bare at vi hadde en fin dag på Fjeld.

Snart skulle vi stå ute på trammen og lytte til massive klokkeklemt fra gamle Vassås kirke: Jula ble ringt inn.

Å jul, med din glede