I dag ligger pappa på Veset sykehjem med en alvorlig sykdom. Og det var i 2019 at han fikk de første symptomene på ALS (Amyotrofisk Lateral Sklerose).

Den er snikende med en gradvis innsettende funksjonssvikt i et ben, en arm, eller slår ut svelg og tale. Etter hvert blir pasienten gradvis kvalt. Det har vært en kamp hele veien for å få det pappa har krav på av hjelpemidler og tilrettelegging.

Søknadsprosessen på hjelpemidler har vært lang og utmattende, men de flotte menneskene fra hjemmesykepleien og ergoterapeutene har virkelig gjort sitt for å hjelpe pappa. Men det

hjelper så lite når Nav ikke klarer å skaffe det han trenger. Enten har de det ikke på lager, det må bestilles, eller så finnes det ikke. Han har hele livet jobbet hardt, betalt skatt og bidratt til samfunnet, og ligger nå bundet til en sykeseng på sykehjemmet, 99% lam, i ei seng som ikke er tilpasset hans lengde. Denne sengen reiste de til Sande for å hente, i stedet for å hente sengen han har hjemme. Det kunne de nemlig ikke gjøre, «fordi det var et annet budsjett».

De ansatte på sykehjemmet i Hof er under hardt press, og blir stadig presset til å gjøre mer på mindre tid med færre kollegaer. Dette er likevel mennesker som har svært lite eller ingen erfaring med ALS. Noen av dem reiste til sykehuset i Tønsberg for å få opplæring i å bruke det som kalles BipAp og hostemaskin.

Pappa klarer ikke å hoste eller harke selv, og må ha hjelp til dette. Han har mye nervesmerter som gjør at nettene ofte er vondere enn dagene, selv om han får mye smertestillende og sovemedisin. Stemmen hans er svak, og han trenger derfor mennesker som klarer å se han, og forstå hva han trenger til enhver tid. Det er derfor mye rundt sykdommen som gjør arbeidet og ansvaret tungt for de som har det. Pappa kan derfor betegnes som en forsøkskanin på sykehjemmet, for her er det mangel på erfaring, tilrettelegging og oppfølging. Dette er en katastrofe for den som er syk, har sterke smerter og er redd hele tiden. Natten er den verste tiden, da det kun er 3 ansatte som har ansvaret for hele bygget. Før pappa kom, var de to. Disse menneskene skal ta seg av alle de gamle og syke på sykehjemmet, i tillegg til pappa som trenger døgnkontinuerlig tilsyn.

Nylig fikk jeg høre at Holmestrand kommune må spare inn nærmere 21 millioner på budsjettet i 2022 og nærmere 24 millioner på budsjettet i 2023. Og vi alle vet hvem det går ut over.

Det er våre syke, gamle og unge, vår fortid og fremtid. Innsparingen for 2022 er ganske merkbar, da de kutter på sykepleiere om natten. Dette ansvaret er nå overført til hjemmesykepleien som kjører rundt i hele kommunen nattestid. Skulle de da trenge assistanse på sykehjemmet, må de vente på hjemmesykepleien. Ellers er det netter hvor det kun er helsefagarbeidere på jobb. For mange pasienter med alvorlige sykdommer, kan det være snakk om sekunder eller minutter før det er for sent. Da hjelper det lite at sykepleieren som skal bistå er i Sande, 20 minutter unna. Helsefagarbeidere er gode i jobben sin, men medisinering i samarbeid med legen, er sykepleierens ansvar. Det gis heller ikke dispensasjon i spesielle tilfeller, selv om oppmåling er gjort og lagt klar av sykepleier. Uansett ville dette vært et ansvar en helsefagarbeider ikke burde utsettes for. Bekymringen blir derfor hver kveld hvem som skal jobbe natt. Det er vondt som pårørende å se at pappa er bekymret når natten kommer, for man vet aldri hvordan den vil bli. Er rutiner og bemanning gode nok til at jeg kan si «ha det» på kvelden med god samvittighet?

Pappas fastlege Gro Ahlberg besøkte han nylig på sykehjemmet, og ble sjokkert over hva hun fikk høre. Hun ble bekymret for manglende sykepleiertilgjengelighet, og har derfor sendt bekymringsmelding til kommunen. Etter at pappa hadde vært på Veset en god stund, blitt kjent med rutinene og de ansatte, fikk vi beskjed om etter et møte, at han på grunn av sine utfordringer, kunne bli flyttet til korttidsoppholdsavdelingen på Rove. Der har de flere sykepleiere og ansatte på jobb, men det er en mer travel avdeling. Hit ville de altså, at pappa skulle flyttes, for å bli kjent med nye rutiner og ansatte, i en situasjon uten særlig tale.

Det er en grunn til at Holmestrand ligger nær å bli en ROBEK-kommune. Noen, inkludert politikerne, har ikke gjort jobben sin og prioritert feil. Eks: vedlikehold på bygg blir nedprioritert, derav må det investeres i nytt- 1 milliard. Så hva vil skje når vi trer inn i 2023?

Vil Hof sykehjem bli lagt ned på grunn av dårlige avgjørelser og innsparinger?

Vil deler av Hof bare legges ned og forsvinne fra kartet? For hva med dagtilbud til mennesker med behov? Lukket demensavdeling er flyttet, og hvert eneste år vil de legge ned Eidsfoss barnehage. Mye av det som har betydning i gamle Hof kommune, blir lagt ned.

Dette er avgjørelser gjort på politisk plan, og jeg kan ikke fatte og begripe at dere som bor i denne kommunen syns dette er greit? Det er kanskje for noen greit, helt til det går ut over en selv eller sine nærmeste. Det er helt tydelig at sammenslåingen av de tre kommunene ikke ble som det ble forespeilet for Hof.

Som om ikke sykdommen skal være nok for pappa, må han på grunn av kommunens økonomiske uføre, betale en stor prosentandel av trygden, prosenter av renter på kapitalinntekt og prosenter av næringsinntekt. Dette for å kunne være på sykehjemmet den siste tiden av livet, og bør derfor i det minste få det han har behov for. Å føle seg ivaretatt og slippe å være redd.

Det er ingen god følelse verken for meg eller de ansatte, å vite at man ikke strekker til for en døende mann.

Alle burde ha rett på en verdig avslutning på livet, uten bekymringer.