Det kuliminerte med det gjeveste av alt søndagskvelden - Petter Northugs gull på ei klassisk femmil, den gjeveste av alle distanser. Det kan bare være en øvelse som overgår dette - og det var dersom femmila hadde gått med intervallstart i den gamle Holmenkolløypa. Å vinne olympisk gull på ei femmil er noe skiinteresserte nordmenn setter svært høyt. Siden Northug også vant VM på klassisk femmil i fjor, har han skrevet seg inn i alle skiinteresserte nordmenns hjerter og norsk skihistorie for all tid - bare så vidt fylt 24 år. At han samtidig blir olympisk sprintmester forteller at vi har fått en fullblods skiløper igjen - på høyde med og kanskje over tidligere skikonger som Oddvar Brå, Vegard Ulvang Bjørn Dæhli og Thomas Alsgaard - for å ta et knippe av de siste som har gledet det norske folk. At den samme Northug samtidig er en fargeklatt setter en ekstra spiss på det hele.

Vi skjønner hans skuffelse etter de innledende øvelsene, og regner med at han neste gang - for en neste gang kommer helt sikkert - også takler et nederlag som en sann mester. Som en Ole Einar Bjørndalen, for å sette et navn på det.

Både før, under og nå etter at norske idrettsutøvere har hevdet seg så bra i de vinterolympiske leker, ser vi at forståsegpåerne mener at hysteriet går for langt. De som har sittet fastspikret til TV-apparatene og gledet seg over norske suksesser, får så hatten passer fra deler av kultureliten. Det viser en upassende elitedyrking og en hyllets til overmenneskene som ikke er Ola og Kari verdig i 2010, hører vi.

Vi tror at for det store gross - som vi tipper kan ha bikket over 2 millioner TV-seere da Northug spurtet inn på femmila - ser på TV-idretten på dette nivået som ganske uskyldig moro. Vi hadde ikke verken gravd oss ned eller gjort det som verre er, dersom det verken hadde blitt gull eller sølv. Men det er selvsagt artig å knuse svenskene sånn i all vennskapelighet, og tilkommer det både gull og sølv i tillegg, er ikke det å forakte.

I tillegg forteller norsk OL-innsats at vi hevder oss blant større land og blant systemer som legger det langt mer til rette for gull- og sølvfangst enn det norsk vinteridrett gjør. Vi har naturgitte forutsetninger for vinteridrett og makter å forvalte disse mulighetene år etter år, ikke bare i skiskyting og langrenn, som sammenlignet med all annen sport og idrett er mest populært, men også i alpint og beslektede idretter. Det gir ikke bare nasjonen en god selvfølelse - det bør også bli smittsomt på mange andre sportsområder, i næringslivet og innen kultur. Vi kan, som president Obama formulerte det.

I tillegg går vi ut fra at den oppvoksende slekt har langt bedre av å ha Ole Einar Bjørndalen, Petter Northug og Aksel Lund Svindal som forbilder enn visse andre idrettsmenn av den mer overbetalte typen. Det er ikke rart at 250 unger stiller til start på onsdagsrenne i Hof og Botne denne vinteren.

Ikke Toscana

Hamar skulle satse på å bli Norges Toscana ved å satse på fotball, næring og boliger. Den gamle Hamar stadion (Hjallis 16,32.6) ble solgt, men opp av asken dukket bare skandaler, nedrykk for HamKam og økonomisk fiasko. De satset på feil idrett.