La oss si at Norge finanspolitisk har et høyt nok økonomisk forbruk av private og offentlige midler samlet uten å utfordre verken kronekurs, inflasjon eller et press i økonomien som ville gjøre oss til et enda mer utenforland enn vi er. Det vil si at vi med fjorårets ekstraordinære bruk av oljeformuen er over dette punktet, men i løpet av svært få år må vi få ned det ekstraordinære forbruket. De aller fleste politikere - utenom Frp inntil ved behandlingen av statsbudsjettet i fjor - og det overveiende flertall av økonomiske eksperter - mener at det haster å komme ned på den såkalte handlingsregelen. Statsministerens mantra er som kjent at vi skal kunne bruke oljefondet som en økonomisk regulator - bruke mer i dårlige tider og mindre i gode tider. I fjor var det behov for å bruke mer, men de aller fleste ser at det i all hovedsak var offentlig sektor og beskyttede næringer som fikk mest av den ekstraordinære bruken av oljepenger. Konkurranseutsatt næringsliv hadde det like vanskelig - og vil sannsynligvis også inneværende år ha sitt å stri med. Det er bare en jevn oppgang i flere land som kan stimulere til større etterspørsel og økt verdenshandel igjen.

Men tilbake til utgangspunktet. La oss si at vi har et totalforbruk som er stort nok. Da må vi se på fordelingen mellom offentlig og privat sektor dersom det stadig er ubalanse.

At det skal være det, hører vi nesten daglig. Og det er særlig offentlig sektor som bruker for lite. I følge nesten alle politiske partier, med tilhørende pressgrupper for de enkelte sektorer, bruker vi for lite på veier, på jernbane, på sykehusvesen, på skoler, til likelønn, og samtidig skal vi beholde verdens beste sykelønnsordning, økte egenandeler i helsesektoren møtes med ramaskrik, momsen på elektrisk kraft skal bort, de statlige avgiftene på bensin skal reguleres ned når råvareprisene øker. For ikke snakke om skatter og avgifter. Kort sagt: Nesten alle offentlige utgifter skal opp, samtidig som de offentlige inntektene skal ned. Og det verste er at det stort sett er de samme som står bak kravene i alle retninger - etter værhaneprinsippet.

Den siste tiden har ikke minst sykehusutgiftene og sykehusfinansieringen vært i sentrum igjen. Norge er blant de to land i verden som bruker mest på denne sektoren, men likevel mener enkelte politikere at det skal brukes enda mer. Mer penger er eneste løsning.

Samtidig har privatøkonomien aldri vært så bra for 97 prosent av landets befolkning som i dag. Skal man dømme etter hva som er statistisk bevisbart, samtidig som man lytter til de offentlige behovene og de økonomiske lovene er det bare en farbar hovedvei ut av dette: En omdreining på skatteskruen. Mer av disponible ressurser må brukes på fellesskapet - mindre på hver enkelt av oss. De rødgrønne holder det samlede skattetrykket på samme nivå det femte året på rad. Det kan være på tide å se med nye øyne på dette, men slik at de som i dag betaler lite eller ingenting til tross for levesett og inntekter - betaler mer, sammen med de av oss som har beviselig har råd til en hundrelapp eller flere til fellesskapet hver måned.

Fart og spenning

Det er oppdaget veimaling i et parti Viagra som ble forsøkt innført til Norge. Ja, det sto vel noe om fart, spenning og korrekt merking for reising på boksen?