Vi feirer riktignok at Jesusbarnet ble født 25. desember. Det vil si, her i Norge klarer vi ikke helt å vente helt til 1. juledag, så vi begynner feiringen på julaften. Klokka 17.00 ringes jula inn fra norske kirker.

Men fødselen i stallen i Betlehem skjedde slett ikke i desember. De lærde har flere teorier om hvilken dato Jesus egentlig ble født. Men de er helt enige om at det IKKE var 25. desember!

Det var bare det at siste halvdel av desember passet så bra for en fest. Over store deler av Europa feiret folk allerede hedenske høytider på denne tiden: For godt år, for at sola endelig snudde og for at det gikk mot lysere og varmere tider. I sør feiret de i tillegg solguden Mithras, mens vi her i Norden blotet til ære for våre norrøne guder.

Selv om folk ble kristne etter hvert, ville de gjerne fortsette tradisjonen med en skikkelig fest rundt vintersolverv. Kirkefedrene benyttet seg av det, og la Jesu fødselsdag til nettopp denne tiden. Genialt nok overtok kirken rett og slett den gamle hedenske festen.

Men det betyr samtidig at ikke alle tradisjonene vi følger rundt juletider, er kristne. Mange av dem har røtter langt tilbake i hedendommen – som oftest er det snakk om rester av fruktbarhetsritualer.

Hedensk navn

Om det så er navnet på høytiden, så er det hedensk. Engelskmennene sier Christmas (Kristus-messe) og tyskerne sier Weihnacht (Hellignatt).

Men i Norden sier vi altså jul. Hva det egentlig betyr, er uklart.

– Ordet er rett og slett så gammelt at vi ikke vet betydningen, sier språkeksperten Sylfest Lomheim. – Det som er helt sikkert, er at ordet skriver seg fra hedensk tid, men vi vet ikke engang hvor gammelt det er. Det eneste vi vet, er at ordet er av indoeuropeisk opprinnelse.

Selv om andre land i Europa bruker kristne navn på jula, har det nordiske ordet satt sine spor også i Frankrike og Storbritannia. Det franske adjektivet joli og det engelske jolly skal begge ha samme rot som jul.

Julekvelden på kjerringa

De eldste høytidene vi har, er for å ære folk som er døde. Slike høytider fantes både i det gamle Egypt og i Romerriket. De levende satte fram mat og gaver til de døde. De døde sørget til gjengjeld for å ta vare på folk og gode avlinger.

Dette forteller Ingrid Sahlin-Sveberg om i sin bok om folketro, diktning og tradisjoner omkring jula som kom ut i fjor. Hun har kalt boka «Jul gjennom alle tider», og har solid bakgrunn for egne meninger.

Sahlin-Sveberg har jobbet med jula i mange år, og lille julaften i fjor gikk NRK-medarbeideren på lufta med «Som julekvelden på kjerringa» for 34. gang!

– Men jeg fikk lyst til å dykke litt dypere enn det jeg har anledning til å gjøre på radio. Dermed ble det bok, forteller hun og understreker at emnet er så godt som ubegrenset.

– Vi må huske på at jula er en høytid som har levd gjennom århundrene. Tradisjoner er blitt bevart gjennom generasjoner. Jeg kunne med letthet ha skrevet 10 bind, sier hun.

Vanligvis begynner hun å tenke radiojul i november. Men boka har krevde konsentrert innsats over lang tid, og den er blitt full av juletradisjoner med både hedensk eller kristen opprinnelse.

Hedenske skikker

Hun forteller blant annet om julereia, toget av døde sjeler som dro «gård-imellom» på julenatta. Da var det farlig å oppholde seg utendørs. Troen på at spøkelser og trollpakk har kommet til menneskene, er en rest fra hedensk tid som har holdt seg langt opp mot våre dager.

Tenk bare på tradisjonen med å sette ut grøt for å blidgjøre nissen. Det er neppe en tradisjon som har noe å gjøre med engler som daler ned i skjul...

Juleneket er også hedensk. Det siste neket som ble bundet om høsten skulle ofres til gudene for å sikre grøden neste år. Mange steder, også i Norge, ble det siste neket formet som et menneske og lagt under bordet julekvelden.

Solfest

Feiringen av vintersolverv er etter alt å dømme den eldste høytiden i menneskenes historie. Det ble markert at den «nye» sola skulle gi jorden nytt liv. De gamle perserne knyttet festen til solguden Mithras, som etter hvert også ble dyrket i Roma. Romerne feiret dessuten saturnalier for Saturn, tidens gud, med fyll og spetakkel fra 17. desember til 4. januar.

De eldste nordmenn feiret også solens seier over vintermørket – med god grunn, vil mange hevde. Sahlin-Sveberg peker på at etter hvert som åsatroen fikk grep om de nordiske land, ble det naturlig å feire Odins og Tors seier over jotnene i forbindelse med midtvinterfesten.

Håkon den gode, som selv var oppdratt som kristen, flyttet vinterfesten fra midten av januar til den tiden «da kristne menn holdt jul».

For øvrig snakket de gamle vikingene helst om å drikke jul – og slik tenker vel mange nordmenn ennå...

En av de eldste beretningene om før-kristen jul i Norge, stammer fra Snorre. Han forteller at Harald Hårfagre drakk jul.

Bukken

Julebukk er en annen tradisjon som skriver seg fra førkristen tid. Det gjelder både skikken med å gå julebukk og skikken med å binde en halmbukk som symbol for alle typer skrømt og vetter. Halmbukken eller en halmdukke kunne plasseres innendørs eller i uthuset. Uansett skulle den æres og trakteres jula igjennom.

Ingrid Sahlin-Sveberg mener tradisjonen med å gå julebukk skriver seg fra dyrkingen av Tor. Hun viser blant annet til at det mange steder var tradisjon at julebukken hadde med seg en hammer av tre.

Skikken er imidlertid kjent også i andre deler av Europa. I Dordogne i Frankrike er menn utkledd som bukker avbildet på hulemalerier.

For øvrig kjempet kirke og øvrighet lenge en innbitt kamp mot julebukkleker og annet skjørlevnet i jula. Bukken ble oppfattet som fandens eget dyr, og i mange år var det faktisk forbudt å holde geitebukker i Norge. I 1843 forbød politimesteren i Bergen julebukkleker i byen. Men seks år senere måtte han gi opp forsøket på å få bergenserne til å feste mindre tøylesløst.